Jeg skulle ønske at jeg kunne være ung igjen, fordi jeg allerede føler meg gammel

Unsplash, Seth Doyle


Ung.

Jeg føler at jeg bare kan låne ordet nå, en gang i blant. For en tid eide jeg det, og det føltes i et langt øyeblikk der, som om jeg for alltid kunne bli definert av det. Men egentlig, hvis du virkelig tenker på det, vil ingen være evig ung. Du kan eie den en gang, og så må du gi den bort.

Så nå kan jeg bare låne den.

Å en natt under stjernene. En av de unge, duftende nettene: kjølig, luftig og bare levende med løfte. En av de nettene som kunne vare evig, men bare et sekund, egentlig. Den slags natt du bærer i hodet ditt i flere dager, og en blinking, skjønner du, du har båret den i årevis.


En slik natt ville gi en varm hånd. En kjent hånd som passer tett inn i min. Innlagt i minnet mitt sammen med den hånden er det en samtale, hvisket i timevis, på hotellgangen, mørklagt, men opplyst av vår naivitet at ja, dette kan være kjærlighet, og nei, vi kan aldri skade hverandre. Vi satt klemt i det vinduet, luktet inn parfymen om natten og snakket som om vi var tankelesende. Det var vakkert og det var denne lille krukkeflaten et sted; det er grunnen til at jeg smiler når jeg ser en krukke palmeplante.



Men den kvelden ble også lånt. Og jeg måtte gi den tilbake.


Men i dag, tusen år senere, skulle jeg ønske jeg kunne få det tilbake.

Eller en annen kanskje, med andre ekko fra fortiden gal for å gi gjenklang i hodet mitt. Nok en natt å være ung. Jeg har en hel samling netter å låne. Eller til og med de som bare badet i min favoritt ettermiddagssol. Med stranden. Og rumpene mine. Og de trebelagte brosteinsbelagte veiene. Ikke brosteinsbelagt egentlig, men alltid brosteinsbelastet i hodet mitt.


Jeg trenger faktisk ikke en hel natt. Noe minnesmerke fra de dagene da jeg eide unge, ville gjøre det. En kopp kaffe: bitter, deilig og alltid ertet med skrik og kjempebra. Et skudd av tequila kanskje, og den kortvarige galen som kommer etter den før jeg går ut. Eller å gud, gin (!) Ja, gin. Et helt glass hvis du vil. Sammen med hele min gin-induserte danserepertoar som nå for alltid brenner i minnene til vennene mine som er oppført under 'ting vi heller ikke vil se.'

Eller en sang. Bare en sang. Jeg har sanger som kan strekke seg over en hel levetid på litt over tre minutter. En hel for alltid i ytterligere tre. En hel hjertesorg på litt over to. Noen av disse sangene ville gi meg litt av det perspektivet jeg mistet gjennom årene.

Å være ung igjen. Fordi disse dagene på en eller annen måte har blødd inn i hverandre, og jeg ser ikke ut til å skille det ene fra det andre. Fordi jeg vil ha en hel dag for meg selv når jeg ikke trenger å føle å be om unnskyldning for å være mindre enn fantastisk. Fordi jeg pleide å være ung og fantastisk og glitrende, og på de dårlige dagene mine bare svakt, men fortsatt vittig som helvete. For nå er jeg treg og cranky og bryter ut som en gal og bare stadig trøtt når jeg har fått hele hele personen som fortjener meg på det glitreste, ikke mindre.

Så ja. Å være ung igjen.


I hvor lang tid som de unge gudene ville tillate.